Et album som kom 25. juni. Og la det være sagt allerede nå. Det ble full seier på hjemmebane! Olav Aas med «The Superbirds & The Sweet Sensations» kom, så, spilte, sang og vant!
Med det mannskapet som Olav hadde med seg på albumet var det nok noen som lurte på om det var mulig å gjenskape dette på scenen. De fikk svaret servert som en uppercut fra Håvard Tørto, Dag Svartskuren, Rolf Øyvind Hæg, Øyvind Helgedal Nilsen og Jan Fredrik Heier.
Allerede i åpningslåta «Stasjonsgata» sa bandet klart ifra om at dette kom til å bli storveis, og i konsertens andre låt «Hjemmat tel Eiker» så gynga terrassen på Sanden. Denna låta blei langt heftigere på scenen enn på plata og orgelet til Jan Fredrik Heier pumpa og gikk.
Det pumpa og gikk heftig og rått. Det pumpa og gikk så heftig at pumpa denne anmelderen er utstyrt med pumpa litt ekstra. Rolf Øyvind Hæg og Øyvind Nilsen Helgedal var stødigheten selv på trommer og bass og Håvard Tørto og Dag Svartskuren krydra det hele med «skikkelig gitarspill».
Da låta var slutt og publikums applaus roa seg litt sa hovedpersonen selv; «Nå koser jeg meg nå».
Det gjorde jeg også og skrev på blokka;
Savner noen musikerne fra plata nå – så kan de gå hjem å legge seg!
Jeg var svært spent på låta om en tidligere kompis. Låta om Nils Johansen. Den kom tidligere enn jeg hadde trodd. Allerede som låt nummer tre. Og da er det nok på plass å flette inn at konserten var mesterlig bygd opp. Akkurat som på releasekonserten til Aleksander Kristoffersen uka før, så var neppe rekkefølgen på låtene tilfeldig. De skulle begynne et sted og ende et sted.
Vel, notatene mine etter Gitar-Nils sier; Masterclass og satan! Det er en fantastisk hyllest til avdøde Nils som Olav har skrevet. Og denne låta ble på en måte helt spesiell for meg denne kvelden. Ja, kanskje for andre også.
Olav sa ingenting om det fra scenen, men Dag Svartskuren, Rolf Øyvind Hæg og Øyvind Helgedal Nilsen utgjorde 3/4 av køntribandet Milwaukee. Den fjerde var altså Nils. Et av de feiteste outlawbanda jeg kan huske. Det var rimelig spesielt og gikk kaldt nedover ryggen på meg da Dag Svartskuren gikk av skaftet på denna låta og leverte gitarspill av en annen verden.
Jeg er overbevist om at Nils smilte for seg selv der han nå er. Trolig klappa han både takta og lo med sin karakteristiske latter. Det var så jeg hørte Nils hyle; «Ta’n helt ut a’ Dag!»
Etter låta om Nils ble det hele tatt ned med «Den da’n gamle brua brast», en flott sak om den gang da brua mellom Hokksund Sentrum og Loesmoen brast. En hendelse som kunne endt tragisk, men som heldigvis gikk bra.
Fra brua gikk turen til tung psykisk helse. I form av låta «Den gamle rø’ traktor’n».
Da Olav sto og fortalte om bakgrunnen for låta som handler om å være veldig nære på å gjøre slutt på livet stoppa han plutselig og sa: «Jeg skal bare høre hva dem sier». Og så så han i retning av en gjeng litt bak på terrassen.
Og jeg må få sagt det: Dette var altså en konsert ikke en sy- eller prateklubb. Men tilbake til låta. Det er en heftig tekst og en melodi som passer den. Denne kvelden på terrassen ble denne låta perfekt pakka inn av scenemannskapet. Og la oss si at Håvard Tørto sin lett aldrende røde stratocaster for så vidt matcha den røde traktorn.
Fra tung psykisk helse gikk veien videre denne kvelden med en gladsak fra den gang da…
Den gang en var ung og Hoensvannsløken, svaberg og lettkledde jenter var «drømmen» i låta «Løken».
Deretter tok Olav og gjengen oss med inn i «Mareritt», en låt som sammen med «Gitar-Nils» og «Hjemmat tel Eiker» ble kveldens høydepunkt for meg.
«Mareritt» er en flott rocker, hvor Olav virkelig får vist fram hvilken rockesanger han er. Ei av tekstlinjene i låta sier; «jeg skulle gi alt». Og det gjorde Olav her. Det var heftig, det var rått, det var vilt. Det var ellevilt, både fra Olav og bandet.
Etter dette var det egentlig bare å cruise inn til hjemmeseier.
Og det gjorde gjengen med låtene; «Hva kan få deg tel å snu», «Tel livet slutter» og «Nysnø i Spiten». At de cruisa inn blir kanskje ikke helt riktig å si for varene ble i høyeste grad levert på de tre siste låtene også.
Og det var kanskje ikke tilfeldig at konsertens siste låt var «Nysnø i Spiten».
Det var kanskje der det hele begynte. Med kveldens magiske lydtekniker, Kjetil Wernersen og Håvard Tørto som «akebrettsdyttere» for å få dytta Olav uttafor. Uttafor tel å skrive sjøl! Jeg sier bare; takk for initiativet guttær!
Lørdagens konsert ble en manifestasjon på at dere dytta rett mann.
Den ble også en bekreftelse på at Olav Aas med sine egne låter er klar for langt større scener enn en hotellterrasse i Hokksund, med sine egne tekster og låter. Dette materialet holder i høyeste grad mål.
Og det er heller ikke sånn at det bare er eikværinger som kjenner seg igjen i tekstene. Tekstene til Olav har flere lag. Det er bare å skrelle av. Til du finner ditt lag.
«Den da’n gamle brua brast» er et eksempel. Den er fort en annen fortelling enn utgangspunktet.
Og Hoensvannsløken kan kjapt være et helt annet sted, enn på Hoensvannet. «Stasjonsgata» likeså. Som Olav selv sa på konserten; mannen han skriver om her møtte han på Enerhaugen Pub i Oslo og ikke i Stasjonsgata i Hokksund. Og denne mannen har nok noen og enhver møtte på sin tur på byen.
Så Olav Aas sine tekster er langt mer enn «Heimstadsdiktning». Er egentlig bare å sjekke budskapet i «Den gamle rø’ traktor’n» eller «Mareritt». Og melodiene han har lagd til tekstene eller omvendt er helt der oppe.
Denne sommeren har gitt oss to flotte album på norsk signert to eikerske herremenn i sin beste alder, som omverdenen nå burde få øynene opp for. Og jeg håper det skjer.
Olav Aas og Aleksander Kristoffersen har gitt oss to flotte album og to konsertopplevelser det står respekt av. Stor respekt av. Minner for livet.
Og det er klart; det blir fort et minne for livet, både for de på scenen og de på terrassen, når Olav ber samboer Torill komme opp på scenen for å si takk for at hun har gjort det mulig for ham å drive med det han liker best i livet… musikk…
Så åpner han den lille esken han har i hånda. og sier: Til sommer’n blir det kalas!
Da så jeg bort på jentene i kveldens flotte koravdeling; «The Sweet Sensations»; Sine Frødin, Heidi Grete Aasland og Ella Ege Bye. – De måpa – som meg!
Torill sa; Ja.
Og til orientering – i esken var det ringer.
Og når jeg da får sagt at det var ordfører Knut Kvale som åpnet konserten med snorklipping og greier så er vel ringen sluttet. For å si det på den måten. En artig vri som ikke mange så komme.
Så var det vel ikke så mange som så det komme at Olav skulle komme med egen musikk på norsk heller. Enda færre så vel at det skulle komme som en innertier! Men albumet ble en femmer på terningen i min verden.
Releasekonserten på lørdag gidder jeg ikke kaste terning på: Den ble en innertier!
Jeg er svært spent på fortsettelsen og takker for opplevelsen. Og gleder meg til nye opplevelser med Olav og hans musikk.
FLERE SAKER
Hokksund Byutvalg vil ta en aktiv rolle for lokalsamfunnet
Trafikkulykke på Gamle Kongsbergvei – to skadet
O helga natt – for en julekonsert