Jeg husker sløydsalen. Den strenge rektoren, løkkeskrift og ikke minst overheaden. Jeg husker også de som sto igjen og hang. De som falt utenfor.
Tiden flyr. Samfunnet endres. Skoleverket er ikke hva det en gang var. Takk og pris vil noen si. Andre hevder at alt var så meget bedre før. Det livet menneskeheten lever i dag, er forskjellig fra 30-40 år tilbake.
Slik er det også i skolen. Institusjonen som anses som en av de aller viktigste i unge mennesker sitt liv. Stedet hvor mennesker møtes. Dannes og gjøres klar for samfunnet og livet for øvrig. Det er her verdiene som samler Norge som samfunn forankres, og hvor de små og litt større barna starter ferden mot å bli «gangs menneskje.» Samfunnsoppdrag heter det. Med to streker under oppdrag.
Flertallet av norske skoleelever trives på skolen. Ni av ti 14-16 åringer har minst en fortrolig venn, men det er ikke alle elevene som mestrer skolen, og det er en kobling mellom skole, læring og psykisk helse. En av fem fullfører ikke videregående skole innen fem år og folkehelserapporten relaterer frafallet med psykiske problemer.
I den samme rapporten finner vi tall på om lag én av fem elever har utviklings- og/eller lærevansker. Samtidig er det viktig å påpeke at vi fremdeles har en hjemmekjær og veltilpasset ungdomsgenerasjon, som er godt fornøyd med foreldrene sine, med vennene sine, med skolen og lokalmiljøet.
Den norske fellesskolen er i all hovedsak god, og norske politikere synes å være omforent om viktigheten av en offentlig skole som skal sikre et likeverdig opplæringstilbud. Samtidig må vi ta inn over oss kompleksiteten i dette tilbudet. Våge å si at vi har en vei å gå med tanke på læringsutbytte, kvalitet på undervisning, ledelse av undervisning og kunnskap om hva barn og unge trenger i den tiden de vokser opp i.
En skolestarter i 1982 er ikke den samme som 1. klassingen som stiller opp i 2022. Fellesnevneren er imidlertid at det er barn som skal formes. Dannes, og som skal få en viktig funksjon i framtiden.
Så når klokka klinger, skal ikke Ole stå igjen. Han skal ikke oppleve utenforskap, eller kjenne at skolen ikke gir han det han er i behov av. Barn og ungdom lærer og absorberer erfaringer i ulik takt. Noen trenger tilpassinger. Andre har krav på spesialundervisning.
Et stort antall klarer seg bra, men flere kjenner på utfordringer knyttet til psykisk helse. Det registreres at enkelte kjeder seg i mangel på utfordringer. Elevene våre er sønner og døtre av voksne med sin historie. Som har sine forutsetninger. Styrker og svakheter.
Mange hjem er velfungerende, noen er dysfunksjonelle. Variasjonene i opphav, miljøer, lokalsamfunn, og ulikhet i utdannelse og inntjening, skaper forskjeller. Som kommer til uttrykk i hvilke muligheter individene får. Dette skal den offentlige skolen håndtere.
Ett av hovedspørsmålene blir å se på hvordan vi kan skape robuste barn. Som kommer seg gjennom skoleløpet. Som lærer. Trives. Blir sett. Hørt, og som opplever realistiske forventninger satt i verk av et profesjonelt lærerkorps, hvor utvikling er initiert av skoleledere med blikk for pedagogikk, skoleforskning, individet og fellesskapet.
Barn og ungdom som kommer ut av fellesskolen skal bli borgere. Skattebetalere. Yrkesutøvere, eller i det minste sikres reell deltakelse i samfunnet. Det å stå igjen på perrongen, eller bli kastet ut av samfunnet, hvor deltakelse er avskåret, blir kostbart for systemene. Og ikke minst for individet.
Det er mye snakk om tidlig innsats i barnehage og skole. Men dette må ikke bli små «enkeltmannsforetak». Tidlig innsats er ikke bare det å samarbeide på tvers av etater og hvor oppgaver settes i sentrum. Dette er selvsagt usedvanlig viktig, men tidlig innsats er like mye å forstå den tiden barna vokser opp i. Og ut fra det ha ei solid verktøykasse med pedagogikk, didaktikk, relasjonskompetanse og en solid stayerevne som aldri gir opp de som er i ferd med, eller har, falt utenfor.
Det har ofte vært slik at vi i overgangene fra barnehage til skole, fra barneskole til ungdomsskole og ungdomsskole til videregående, snakker om at vi må gjøre barn/ungdom klare til neste fase. La oss vende om på det.
Den neste arenaen må ruste seg selv til å bli klar for den elevmassen som kommer. Derfor må det norske skoleløpet følge en helhetstankegang som evner å levere pedagogikken i omskiftelige tider.
På ulike steder. Med kvalitet for øye, forskningsbasert kunnskap i sekken og forventninger om at alle elever kan lykkes med å bli den beste utgaven av seg selv. Som hurtig evner å tilpasse seg hverdagen. Som er i forkant. Som gir barn og ungdom det de er i behov av.
La oss i fortsettelsen jobbe målrettet med at ingen skal stå igjen når klokka klinger. De trenger ikke å stå som perler på ei snor, de kan gjerne si noen ord, le litt og gjerne stå sammen. Helst ikke i rett, men i bevegelse. Mot dagen. Mot framtiden.
Lasse Haugen
Skoleleder og lokalpolitiker (AP)
FLERE SAKER
Vi må kjempe for bedre psykisk helse i skolen
Politisk forbrødring etter tøff budsjettstrid i Øvre Eiker
Toleranse: Vår viktigste investering for ungdommen