På den andre siden har vi aktører som Homenet, NextGenTel og RiksTV som ønsker regulering velkommen. Dernest har vi Telenor som er regulert gjennom det såkalte VULA-konseptet og som mener at når de er regulert så må andre også gi lik tilgang i sine nett.
NKOM gjør sine vurderinger hvorvidt man skal la være å regulere noe som helst, eller en form for delvis regulering der det er nødvendig. En viktig oppgave for NKOM er å sørge for valgfrihet for kundene. Lyse/Altibox feiret 20 år som selskap og sammen med partnere, Telenor og Telia, er fiberen kommet til nesten alle hjem i Norge. Slikt sett en fantastisk utvikling gjennom årene.
Kjernen i debatten handler i prinsippet om to ting. Det ene er å gi kundene mulighet til å velge leverandør på det samme nettet. Med andre ord la tjenesteleverandørene konkurrere om kundene på den allerede bygde infrastrukturen. Det andre er å sikre en sunn avkastning på sine investeringer.
En gjennomsnittlig investeringskostnad per kundeaksess antas å ligge på 25.000 og det virker jo ikke særlig samfunnsmessig smart at det nok en gang skal investeres 25.000 til samme husstand?
Kundene kan oppleve det som fordel, men for aktørene med deres eiere? Når vi i tillegg vet at de fleste lokale netteiere er eid av energiselskaper som igjen er eid av kommunene så er det det offentlige som i høy grad har bidratt til den solide fiberdekningen vi har i Norge i dag.
Det hevdes fra enkelte at dersom man åpner nettene så vil det begrense investeringslysten til å satse for dekke de mer grisgrendte strøkene. Jeg hadde forstått den argumentasjonen for noen år siden, men hvor mange områder står igjen i dag? De resterende husstander kan like gjerne bygges med støtte fra staten være seg fiber eller 5G. Det kan ikke være et argument å opprettholde monopol og samtidig kreve støtte fra staten for å bygge de siste 100.000 husstandene.
Jeg er prinsipielt for at markedet skal klare å ordne opp selv og sikre en god og sunn konkurranse. Men når det betyr nok en graving inn til samme kunde faller jeg noe av. Vi er i 2022 og aktørene (tjenesteleverandører og netteiere) imellom burde sammen klare å finne fornuftige samarbeidsordninger som gjør at vi kan dele på den samme infrastrukturen til beste for både kundene, aktørene og eierne.
Den norske modellen har fungert og nå er det etter en liten justering nemlig et klart skille mellom fibereier og tjenesteleverandør. Tiden er moden for å vurdere nye forretningsmodeller med henblikk på kundenes ønske om valgfrihet. Da vil vi få bedre tilbud til kundene, beskytte investeringer som er gjort allerede – vesentlig av det offentlige.
Samfunnsmessig opplever vi det uheldig å bygge parallell fiber. Siden 2010 har vi i Øvre Eiker investert nærmere 140 mill. kroner og sammen med konkurrende fiberaktør er vi temmelig nærme 100 prosent dekning.
Det å starte overbygging i en slik situasjon oppleves temmelig meningsløst. Pengene som er investert, er i regi av vårt offentlige eierskap (Øvre Eiker kommune). Og slik er det for svært mange av nettselskapene landet rundt.
Vi kan også trekke frem miljøkortet. Jeg tør anta at det Co2-avtrykket etter denne typen anleggsarbeid ikke er uvesentlig. Dette i tillegg det visuelle hvor man gang etter gang ser åpne grøfter, jordhauger, asfaltrester for å nevne noe.
Vi må tørre å utfordre dagens forretningsmodeller som etter mitt skjønn er i ferd med å overleve seg selv. Det blir for dumt at vi som aktører skal sitte på hver vår tue å skyte på hverandre med gamle velkjente argumenter, bruke unødvendig mye penger og late som om verden ikke forandrer seg.
Om vi som bransje ikke klarer det må NKOM ta nødvendige grep. Verden går videre enten vi vil eller ikke. Vi ser med spenning frem til den videre debatten.
Morten Braarud
Marked og kommunikasjonssjef
Øvre Eiker Energi AS
FLERE SAKER
Politisk forbrødring etter tøff budsjettstrid i Øvre Eiker
Toleranse: Vår viktigste investering for ungdommen
Er ordføreren i ferd med å abdisere fra å ta politisk styring?