Elin Støa: Utfordringer ble til et teaterliv

Annonse

Elin Støa er alltid smilende, alltid energisk og alltid til stede i amatørteater-Norge. Det var ingen selvfølge at dette skulle bli hennes liv, skriver medlemsbladet til Norsk Amatørteaterforbund.

– Jeg var i mange år hjemmeværende med en plan om å jobbe når ungene begynte på skolen. Slik ble det dessverre ikke, forteller hun åpenhjertig.

Annonse

– Med tre unger som ble mobbet gjennom både barne- og ungdomsskole ble det en heldagsjobb å forsøke få slutt på mobbingen, og samtidig begrense skadene de ble påført. Da de ble ferdig med skolegangen gikk jeg så ut i arbeidslivet, nettopp i skole og SFO. Men etter noen år sa det stopp. I all korthet; jeg ble uføretrygdet. Jeg hadde det ikke så greit, ble etter hvert mer og mer isolert og fikk sosial angst. Ikke orket jeg å gå på butikken, og så jeg noen jeg kjente på gaten, byttet jeg side, for å slippe å hilse.

Fra sosial angst til å entre en scene

Elin fortsetter sin fortelling:

– I 1995 kom jeg til et punkt, der jeg måtte foreta et valg. Enten fortsette livet som det var, eller gjøre en radikal forandring. Jeg tenkte igjennom hva jeg kunne ha lyst til, om jeg fikk anledning til å gjøre akkurat det jeg ville. Drømmen fra barndommen om å spille teater. våknet til liv igjen.

– Så du fant deg en teatergruppe?

-Jeg begynte å lete etter en. Først hørte jeg om «Øvre Eiker revygruppe» som skulle møte. Jeg tok mot til meg og troppa opp – men nei: De skulle ha årsmøte. Så hørte jeg om ei gruppe som skulle startes opp og tok sats på ny – men nei da, de ville ha «ynge folk» og jeg var med mine 34 år for gammel. Tre måneder gikk, og jeg fikk høre om ei helt nystarta teatergruppe initiert av kommunen. Der fikk jeg være med, og var med på stiftelsen av «Hokksund ByTeater», den gang «Teaterlaget Øvre Eiker.»

Her snudde det for Elin og allerede samme året spilte hun diverse roller i «Elvis show», og snart var det oppsetninger der hun tok på seg alle utfordringer – på og bak scenen.

Mennesket Elin
– Du beskriver deg som to nokså forskjellige mennesker før og etter 1995. Hvem er du nå?

– Det er i grunnen veldig delt. På den ene siden er jeg veldig utadvendt og elsker å spille teater og synge. På den andre siden er jeg veldig sjenert, redd for å trenge meg på, og har nok lett for å tenke at «de andre» kan så mye mer enn det jeg kan bidra med, og sier ikke så mye.

Men på en annen side; om noe stopper opp og ikke fungerer, kan jeg fort gå inn og ordne opp.

– Hvilke egenskaper gjør det egnet til det?

– Du vet at nå ber du om selvros? Jeg mener selv jeg er tålmodig, snill og oppmerksom på andres stemninger og følelser. Jeg ser raskt om noen er utenfor og får de med – om de ønsker det. Har jeg lovet noe, eller tatt på meg noe, skal det utrolig mye til, at jeg ikke gjennomfører.

– Fra selvros til svakheter?

– Oh yes! Føler jeg meg urettferdig behandlet, går jeg fort i forsvar og rett og slett i lås. Noe jeg vet ikke er greit, og som jeg jobber med, for jeg kommer jo ingen vei på den måten, men allikevel skjer det omtrent hver gang jeg kommer i slike situasjoner, sier hun.

Vi skal ikke dvele ved hvilke oppsetninger som har gjort størst inntrykk på følelsesmennesket Elin. (OK, da: Brageteatret sin oppsetning med «Ondskapen» av Jan Guillou og forestillingen «Brev hjem» med NHF teatergruppe Trondheim. – Jeg gråt i en time etterpå, sier Elin.)

Amatørteater i praksis
– Tilbake til hjertebarnet Hokksund ByTeater. Der møtte du vel virkeligheten?

– Det ryddige først: Første leder var Thorstein Roland som hadde vært borti teater før og kunne lys. Han satt første året.

– Og så?

– I 1996 var ei i gruppa i gang med å skrive et teaterstykke om Ingrid Engelsdatter, den eneste dokumenterte som ble brent som heks i Hokksund i 1664. Planen var å sette det opp året etter. Kommunen var inne for fullt, satte opp prosjektgruppe og alt var på stell. Men så fikk vi ny kultursjef, og alt ble forandret, og vi var på egenhånd.

– Jeg ble valgt til leder i 1997 og hadde ikke satt opp noe og var rimelig fersk på alt mulig. En hyggelig kar i kommunens kulturetat, anbefalte oss å sette opp en revy for å få litt mer erfaring, før vi dro i gang, med det historiske spillet vårt.

– Så revy ble det?

– Jeg var produksjonsleder uten noen forutsetning for å lage en fremdriftsplan. Dermed ble det slik at etter hvert som ting dukket opp, var det å stå på så øra hang, for å dra det hele i land. Og revy ble det – ganske bra også – om jeg skal si det selv. Den hyggelige karen fra kommunen sa etterpå, at de hadde ikke hjulpet meg, men heller ikke lagt noen hindringer i veien for de ville jeg skulle lære mest mulig på egenhånd, og bli klar over hva det krevdes når Ingrid Engelsdatter skulle opp.

Det tok oss et år, og St. Hansaften 1999 ute på Fosseshom Herregård kl. 23 om kvelden gikk premieren av stabelen. Folk snakker fortsatt om den forestillingen. Må innrømme at det var en stolt, sliten, fornøyd produsent og hovedrolleskuespiller, når det hele var ferdig.

– Så dermed ble det Hokksund Byteater igjen og igjen?

– Jeg satt som leder i Hokksund ByTeater i ni år med en stor oppsetning hvert år, med meg som produsent, sminkør, teknisk ansvarlig, rekvisitør, kostymør og sceniografist. Jeg er ikke leder lenger, men fortsatt hviler nok mye av ansvaret for at oppsetningen kommer i havn, på meg. Men jeg er jo ikke alene, uten innsatsen til alle i gruppa hadde det jo ikke blitt noen oppsetninger.

Sånn er det bare.

Utfordringer hjemme og ute
– Jeg er veldig stolt av at Hokksund ByTeater har blitt plukket ut til å representere Norge på festivaler både i inn og utland. «Forvandlingen» av Kafka, som vi spilte på Neata festivalen i Finland, ble de så begeistret for at vi siden ble invitert til Danmark, Russland og Bergen.

– Nå er det verre med internasjonale arenaer for amatørteater?

– Jeg har helt fra Teaterrådet gikk ned (2015, red. anm.) mast og ropt om, at noen må ta ansvar for, Norges medvirkning i den internasjonale teaterverdenen. Nå er det håp om bedring, tror jeg.

– Utfordringer på ByTeaterets hjemmeplan?

– Vi har holdt på i mange år i Hokksund, spilt teater i mange forskjellige sjangre, comedia del arte, revy, historisk spill, cabaret, absurd teater. Men vi sliter med å få publikum. Det er vi vel ikke alene om i teaterverden. Vi konkurrerer med mange tilbud.

Så til slutt «det store bildet»
– Jeg har vært med i 16 flotte år i styret i NATF, noe som jeg har hatt stor glede og nytte av. I mange år som syk, etter at jeg møtte den berømte veggen, har teateret og styremedvirkning, vært det jeg forsøkte, og forsøker, å fungere så godt jeg kunne/kan. Der har jeg vært åpen om, at noen ganger er angsten for stor, til at jeg klarer å være med.

Nå er Elin ute av styret. Nye koster kom inn. Litt trist og vemodig ble hun, men også glad for at det er nye, som vil inn, og kan se på alt med nye og friske øyne. Det er kjempeviktig for å opprettholde en sunn utvikling, sier hun.

– Som du sikkert skjønner, så er det hele teaterprosessen jeg liker å holde på med, og styrearbeid, det å kunne være med på å legge til rette for at vi som holder på med dette skal få det enklere og bedre kår, det ser jeg på som både viktig og inspirerende.

– Kan du gi en slags status, da?

– Jeg tenker at det er viktig for det frivillige amatørteater at de voksne og eldre som driver med teater også blir ivaretatt, slik som med barn og ungdom. Det å holde på med teater er like viktig uansett alder. Om du så er 60 år før du begynner, så tar det ikke lange tiden før selvtilliten øker, man blir flinkere til å si ifra, og å ha en hobby som går ut på at jo bedre du gjør medspilleren din, jo bedre blir du selv. En hobby der samhold og glede er i førersetet, å holde hjernen frisk, ved hele tiden å lære noe nytt både fysisk og psykisk.

Vi sliter med å få kommunal støtte, og jeg skulle nok ønske at det å være medlemsgruppe under NATF kunne gitt oss mer tyngde.

– Uansett, i oktober blir det ny forestilling?

– I begynnelsen av oktober skal vi sette opp «Show for resirkulerte» – et skråblikk på en skilsmisse, et samarbeide mellom Hokksund ByTeater og Kaptein Morgan, med originalskrevet musikk og tekster. Utfordringen blir å få markedsført det, på en god måte, så hvis noen føler seg kallet til å hjelpe oss er det bare å skrike ut, sier Elin.

Som selv har skrek ut – mange ganger!

E L I N  S T Ø A  I  K O R T V E R S J O N :

– Født i 1961.
– Gift på 37 året «med samme gubbe» (sitat Elin).
– Tre voksne barn og to barnebarn.
– Bor i Hokksund, med utsikt over Drammenselva og til den gamle kinoen i Hokksund, «Arbeidern», der blant annet Hokksund ByTeater og dansebandet Kaptein Morgan (Elin er vokalist) holder til.
– Elsker bobil-livet og turer i skog og mark sommer som vinter.
– Ferieturer går til verdenstreff for Citroen 2CV (Elins er rød og gul) med datteren. Portugal er det lengste de har kjørt til nå. Neste år: Sveits.
– Ni år som leder i Hokksund ByTeater.
– 16 år i styret til Norsk Amatørteaterforbund.

Annonse