Likevel begraves 84 prosent av alle som dør i Norge i Den norske kirke. Det er derfor kun et tidsspørsmål før kravene til verdige løsninger for gravferd utenfor kirkerommet vil øke i styrke. Hva skal det norske samfunnet gjøre med det?
Kirken dominerer fremdeles når det gjelder begravelse
Den norske kirkes medlemstall faller, samtidig som innbyggerne velger å leve livene sine stadig mer forskjellig. Der det finnes alternativer til de tradisjonelle kirkeseremoniene velges alternativene stadig oftere. Med ett unntak: Begravelse.
En av to oppgir for eksempel at «det humanistiske livssynet uten noen form for gudstro» ligger deres hjerte nærmest (Kantar 2020). Hvordan henger det sammen at samtidig som samfunnet har blitt mer og mer sekulært, ender et overveldende flertall i kirken når de skal ta et siste farvel?
Tabu, usikkerhet og informasjonsmangel
Vårt inntrykk er at mange fortsetter å velge kirken som ramme for begravelsesseremoni, grunnet en blanding av usikkerhet, mangel på informasjon og det faktum at døden ikke er et typisk samtaleemne rundt middagsbordet. Til tross for at det å få døden på nært hold er en naturlig del av livet.
Kirkens årelange hegemoni gjør det lite overraskende at folk ikke har så mye kunnskap om hvilke andre muligheter som finnes. Dessuten synes mange det kan være vanskelig å snakke om døden. Vi vet ofte ganske lite om hva som egentlig skjer fra vi dør, frem til begravelsen og etterpå. Det kommer rett og slett brått på, den dagen vi står der og har mistet en av våre nære. Kunnskapsmangelen hjelper oss verken som pårørende eller når vi selv forbereder oss på egen bortgang.
Hvor gravlegges du om du ikke er medlem i kirken?
Svaret på det mest stilte spørsmålet vi i Human-Etisk Forbund får i denne forbindelse, er at alle i Norge får et gravsted på en offentlig gravplass eller kirkegård, uavhengig av medlemskap i kirken.
Ingen presses «utenfor kirkemuren» i vår tid, men noen velger askespredning på øde steder. Noe som bidrar til folks usikkerhet om dette, er at forvaltningen av de offentlige gravplassene er en jobb Den norske kirke de fleste steder gjør på vegne av kommunen. Det er kirken du må snakke med, uavhengig av egen tro eller livssyn, når du før eller siden må forholde deg til temaet «gravplass», og det forvirrer mange.
Kommunene har nylig fått anledning til å overta dette ansvaret. Human-Etisk Forbund har lenge oppfordret til dette, fordi vi mener at det er feil at ett trossamfunn forvalter en slik oppgave på vegne av kommunenes mangfold av innbyggere.
Hvor skal vi ha seremonien om vi ikke vil ha en kirkelig begravelse?
I mange, særlig små, kommuner finnes det ikke noe godt alternativ til kirkebygget. Ønsker du en begravelse et annet sted enn i kirken, kan mulighetene for verdige lokaler være fraværende, eller langt unna. I byer og større tettsteder er mulighetene ofte flere. Det kan være gravkapeller eller kulturhus, som kan gi de høytidelige rammene de fleste forventer.
En eldrebølge av sekulære
Hvor lenge vil folk akseptere en slik vilkårlighet når det gjelder valgmuligheter for å markere et av de såreste øyeblikkene i livet? Og har du tenkt på hva som preger oss som skal gravlegge våre foreldre og dessuten selv dø de neste tiårene? Ikke tror vi på gud, men er det noe vi har vent oss til i livet, så er det at vi kan og vil ta våre egne valg. Hvordan samsvarer denne mentaliteten med mangelen på verdige seremonirom og at ett trossamfunn forvalter gravplassene for oss alle?
For å tilpasse seg det mangfoldige samfunnet Norge har blitt, krever Human-Etisk Forbund to ting av kommunene. Nummer 1: Seremonirom som kan brukes av alle må på plass. Nummer 2: Gravplassene må forvaltes av kommunene. På denne måten tas alle innbyggere på alvor, uansett hvilket tros- eller livssynssamfunn hver enkelt av oss er tilknyttet.
Siri Berglia Hovind
FLERE SAKER
Politisk forbrødring etter tøff budsjettstrid i Øvre Eiker
Toleranse: Vår viktigste investering for ungdommen
Er ordføreren i ferd med å abdisere fra å ta politisk styring?