Han var tom.
Visste ikke hva han skulle si.
Slik satt vi. I stillhet, inntil jeg spurte; har du noe sted å bo.
Nei, sa han. Familie da, spurte jeg. Nei. Hva med penger. Nei, jeg har ingenting.
Det ble stille. Lenge.
Jeg har brent alle bruer, sa han. I alt for mange år. Det begynte på skolen. Jeg falt ut. Hadde det dårlig hjemme og kom på kant med skolen og bygda mi. Begynte å ruse meg. På hasj. Drakk sprit. Satte sprøyter. Ble kriminell. Kom meg ikke ut av det og har vært inn og ut av fengsel. Folk tok avstand, og det eneste miljøet jeg kjente var folk som var utpå. Kamerater, men dem var som meg.
Lasse, jeg har ingenting. Er ingenting.
Det ble stille. Han reiste seg. Hadde jo gjort plikta si. Meldt seg for Kriminalomsorgen. Han plukka opp bæreposen, sa ha det, og gikk.
Jeg så han ikke igjen. Noen dager etterpå, fikk jeg beskjed om at han var omkommet. Han hadde kjørt bil. Krasjet i inngangen til tunellen. I stor fart.
Vedkommende sin historie var ikke unik. Jeg hadde hørt den før opp gjennom årene. Det handlet om utenforskap. Trøbbel i hjemmet. Vanskelig på skolen. Utstøtt av samfunnet.
Det var også historier om folk som kom fra møblerte hjem, som hadde gode jobber, familie og barn, men som på et tidspunkt mista kontrollen. Rusen fikk makta. Sykdommen ble et faktum.
Jeg har tenkt i ettertid ta dette kan ramme alle. Uansett bakgrunn. Uansett hvilke foreldre du har. Uansett hvor vellykket du er. Det er det som gjør dette komplekst, nemlig å alltid skulle forklare og forstå årsaksforholdene.
Vi må snakker mer om forebygging. For vi vet hva uskyldig lefling med rusmidler kan føre til, og det er avhengighet. Det er ikke bare et problem for enkelte grupper i samfunnet, det angår oss alle, uavhengig av alder, bakgrunn eller sosial status.
Ja, rusmidler kan gi kortsiktige lindringer, men avhengigheten bryter ned liv, familier og fellesskap. Hvert eneste menneske som rammes, er en viktig del av samfunnet. Det er en kollega, en venn, en nabo, eller kanskje en sønn, datter, søster eller bror.
Men vi står ikke hjelpeløse overfor dette problemet. Forebygging er nøkkelen. Forebygging handler om å gi mennesker verktøyene de trenger for å ta gode valg. Og dette må starte tidlig.
Før flørting med rusmidler er et faktum. Det handler om å gi unge og sårbare en sterk motstandskraft mot fristelser og press. Og dette starter i hjemmet. På skolen. I kommunen. I nabolaget og grenda vi er en del av.
Som foreldre, lærere, naboer og samfunn må vi gå sammen for å skape et miljø hvor rusmidler ikke ser ut som en løsning. Vi må bygge opp de unges selvtillit. Vi må sørge for at unge mennesker får troen på egen verdi og styrken til å si nei. Vi må være rollemodeller som viser at det er mulig å ha det gøy og leve livet fullt ut uten rus.
Vi skal heller ikke ignorere dem som allerede har havnet i rusens grep. De trenger hjelp og støtte. Ikke fordømmelse.
Vårt samfunn må tilby behandling, rehabilitering og støtte til de som ønsker å bryte ut av avhengigheten. La oss være medmennesker og gi dem en sjanse til å snu livet sitt.
Samtidig, kan god forebygging være å tidlig ta tak i underliggende årsaker til rusmisbruk. Det kan være psykiske helseproblemer, ensomhet og vanskelige livssituasjoner. Tidlig innsats heter det, og vi må bli flinkere til å gi rett hjelp til rett tid for i det hele tatt å ha sjansen til å forhindre at det går utfor.
Jeg ber dere alle om å tenke på hva dere kan gjøre for å bidra til rusforebygging. Kanskje det kan være en samtale med en ungdom om risikoene ved rus, eller styrking av foreldrekompetansen. Kanskje det kan være å støtte lokale organisasjoner som jobber med rusforebygging, eller å engasjere seg politisk for å sikre at nødvendige ressurser blir satt av.
Det aller beste vi kan gjøre, er å sørge for et inkluderende samfunn. Hvor vi ser dem som strever. En del mennesker må inviteres inn i fellesskapet, til tross for at de sliter. Det er ikke bare et kommunalt ansvar eller fagansvar. Det er alle sitt ansvar. Vi må gi unge mennesker en sjanse. Til å bli en del av noe. Et genuint fellesskap. Det kan være på idrettsbanen. På ungdomsklubben. I nabolaget eller på skolen.
Tenk om vi som lokalsamfunn kan bli en kilde til inspirasjon og styrke for hverandre. Hvor vi favner om, godtar forskjellighet og tolerer hverandres styrker og svakheter. Det er oppskriften på et varmt samfunn. For det angår oss alle. Vi har ikke råd til at nabogutten, dattera til naboen eller broren til en venn bukker under for rusmidler. Det er kostbart for samfunnet. Et helvete for dem som står nærmest.
Det kom en kar inn på kontoret mitt i Kriminalomsorgen for over tjue år siden. La oss kalle han Stig. Han var optimist. Fortalte at han var ferdig med å ruse seg. Han hadde fått livsopphold av sosialen, ble innkvartert på et av byens hotell, i påvente av behandlingsplass på en rusinstitusjon. Jeg tok ham med utenfor klinikken. Viste ham plassen. Han var fornøyd. To dager etter var han død. Ble funnet på hotellrommet med nåla i armen. Overdose kalte de det.
Jeg tenker av og til på Ola og Stig. Som medmennesker. Som kunne ha hatt et verdig liv, men som aldri fikk sjansen. Ja, de tok dårlige valg. Ja, de gjorde dumme ting. Men samfunnet rundt feilet. Fellesskapet hadde snudd ryggen til. Ikke bare da de hadde blitt voksne, men fra begynnelsen av.
For Øvre Eiker sin del, så vil det i fortsettelsen handle om at vi evner å få de ulike tjenestene våre til å samhandle. Vi må få oversikt og ha et falkeblikk på hva som rører seg. For å forebygge må vi ha kunnskap, kompetanse og skikkelig kapasitet, og ikke minst inngå samarbeid med instanser og organisasjoner som sitter på erfaring.
Som det Crux gjør.
For: Et levende lokalsamfunn samarbeider. Ivaretar den enkelte, og vi må dreie tjenestene våre, og være tidlig på.
Det finnes ingen garantier i livet. Det vi vet er at sykdommen med avhengighet innbefatter så mange, og tankene mine i dag går til dem som er syke og ikke minst de pårørende. Det er også mennesker som ikke er blant oss lengre. Det smerter. Men er en del av realiteten.
Mitt øverste håp er at vi sammen klarer å knekke forbyggingskoden, slik at flest mulig får anledning til å leve meningsfylte liv.
Takk til Crux for det arbeidet dere gjør. Dere utgjør en forskjell for folk. Det skal være plass til alle.
Lasse Haugen
Ordførerkandidat
i Øvre Eiker for AP
FLERE SAKER
Politisk forbrødring etter tøff budsjettstrid i Øvre Eiker
Toleranse: Vår viktigste investering for ungdommen
Er ordføreren i ferd med å abdisere fra å ta politisk styring?