Markerer Trafikkofrenes dag i Drammen – men hva skjer etter en dødsulykke?

Annonse

Men før de kommer til kirken vil det være appeller og på torget. Her vil politistasjonssjef Øyvind Aas, fylkesordfører Tore Opdahl Hansen og ordfører i Drammen, Kjell Arne Hermansen delta. Biskop Jan Otto Myrseth vil gi noen refleksjoner i kirken.

Men har du noen gang tenkt over hva som skjer etter en dødsulykke på veien? Veien blir stengt – noen ganger i flere timer og vi må så i kø – ofte forbannet over at de ikke får ryddet veien.

Annonse

Her kan du lese en artikkel som var publisert på Buskerud fylkeskommunes nettside i forbindelse med denne minnemarkeringen. Kanskje du ikke blir like forbannet neste gang du kommer over en ulykke etter å ha lest hvilket arbeid som legges ned i etterarbeidet av dødsulykker.

Etter ulykken
Årlig dør ca. 100 personer i trafikkulykker på norske veier. Siden 2005 har Statens vegvesen gjort dybdeanalyser av disse ulykkene for å finne svar på tre sentrale spørsmål: Hva har skjedd, hvorfor skjedde det og hva kan vi lære av ulykken?

På ulykkesstedet
– En trafikkulykke skjer fordi mange små hendelser blir satt sammen til en stor hendelse, sier Geir Aasheim, avdelingsingeniør hos Statens vegvesen.

Aasheim er en av de som blir kalt ut til dødsulykker. Til daglig jobber han ved Drammen trafikkstasjon, men han er også en del av ulykkesgruppa til Statens vegvesen. Gruppa er landsdekkende og består av rundt 70 personer.

Aasheim inngår i en vaktordning med fire andre, der de har døgnvakt én uke hver. Medlemmene av gruppa drar ut på ulykker i området Buskerud, Vestfold og øvre del av Telemark.

Når oppringingen fra Veitrafikksentralen kommer, er det bare å komme seg til ulykkesstedet så raskt som mulig.

Ulykkesgruppa har to oppdrag, det ene er å rapportere funnene fra ulykken videre til ulykkesanalysegruppen i Statens vegvesen. Det andre, er å rapportere funnene videre til politiet.

– Vi er kun ute etter å finne ut hva som har skjedd, og er ikke opptatt av om det har skjedd noen straffbart, det politiets oppgave. For oss er det kun fakta om ulykken som gjelder, forteller Aasheim.

Arbeidene de gjør på ulykkesstedet består blant annet i oppmåling, innsamling av funn og fotografering. Gruppa bruker drone for å få oversiktsbilder og 3D-scanning av ulykkesstedet som er til hjelp i det videre arbeidet.

– Vi ønsker å ha et ulykkessted som er mest mulig urørt for å danne oss et bilde av hva som har skjedd. I mange tilfeller har vi jo ingen å spørre om hendelsesforløpet, og da er det viktig å være nøye og systematiske med de undersøkelsen vi gjør. Vi får bare den ene sjansen. Når veien åpnes igjen, blir sporene borte, fortsetter Aasheim.

Et møysommelig arbeid
Arbeidet på ulykkesstedet kan ta tid.

– Vi forsøker å komme frem til et forløp for ulykken. Det er et møysommelig arbeid som også ofte gjøres i samarbeid med politiet, gjerne noen fra krimteknisk. Vi er som oftest alene fra ulykkesgruppa ute på ulykkesstedet, og da er det fint å ha noen å sparre med, sier den erfarne undersøkeren.

Selv om ulykkes-undersøkeren ofte ankommer ulykkesstedet etter at den omkomne er fraktet bort, møter de ofte sterke inntrykk. At denne jobben også medfører en psykisk belastning, er ikke til å stikke under en stol. Til å bearbeide inntrykkene får undersøkerne tilbud om bistand fra bedriftshelsetjenesten, i noen tilfeller også en invitasjon til å være med på debrifingen hos nødetatene.

Hvorfor vil du jobbe med å undersøke trafikkulykker?

– Jeg synes det er kjempeutfordrende å jobbe med trafikkulykker, for det er sjelden to ulykker som er like. Vi ser både på veistandarden og kjøretøyet som har vært involvert. De funnene vi gjør kan være med på å endre regelverket, veistandarden og måten vi drifter og vedlikeholder veinettet på. Den røde tråden i det arbeidet vi gjør, er trafikksikkerhet og nullvisjonen*, sier Aasheim.

Arbeidet fra ulykkesstedet munner ut i en rapport som sendes videre til politiet og til ulykkesanalysegruppen i Vegvesenet.

– Rapporten må kvalitetssikres slik at den holder mål både med tanke på det formelle og det juridiske, og for å kvalitetssikre de beregningene som eventuelt er gjort, avslutter Aasheim. 

Stine Mari Byfuglien leder Statens vegvesens nasjonale ulykkesanalysegruppe (UAG). Gruppen arbeider med å analysere alle dødsulykkene i Norge. Ulykkesrapportene som kommer inn fra Aasheim og de andre i ulykkesgruppen, er en del av grunnlaget når analysegruppen skal gjøre dybdeanalyse av den enkelte ulykken.

Hvert år lager Statens vegvesen en rapport som oppsummerer funn fra alle ulykker.

Et omfattende analysearbeid
Ulykkesanalysegruppen består av åtte personer med kompetanse på vei, trafikant og kjøretøy. Inn i gruppa er det også alltid med en lege. I tillegg til rapporten fra ulykkes-undersøkeren, som beskriver hendelsesforløpet ved ulykken og det tekniske med kjøretøyet, får ulykkesanalysegruppen også inn en intern rapport som går kun på veiforhold, for eksempel forhold ved sideterreng, sikt, geometri etc. I tillegg til disse to rapportene kommer politiets rapport fra ulykken og obduksjonsrapporten av avdøde.

Obduksjonsrapporten er det legen som analyserer, og den sier litt om helsen til avdøde og skaden som er påført i ulykken. 

– Det første vi ser på er hva som er de kritiske hendelsene i ulykken. Til hver kritisk hendelse må vi finne ut hvorfor denne hendelsen oppsto. Den siste kritiske hendelsen er at det er en person som er omkommet. Det er der legen kommer inn, for å si noe om skadeforløpet, og om personen ville overlevd om han for eksempel brukte bilbelte eller sykkelhjelm, forklarer Byfuglien.

Alt materiale og analysene sammenfattes i en dybdeanalyse av ulykken. Rapporten sendes videre til Vegvesenet eller til fylkeskommunen, om det er på en fylkesvei ulykken har skjedd.

Hva kan vi lære av denne ulykken?
– Ingen ulykker er like, og vi stiller alltid spørsmålet; hva kan vi lære av denne ulykken? Hva kan gjøres for at denne typen ulykke ikke skal skje igjen, sier Byfuglien.

UAG har ingen myndighet til å endre regelverket eller veinormalene, men kan komme med anbefalinger om hva det kan være lurt å se nærmere på. Er det åpenbare feil eller mangler på ulykkesstedet får veieier umiddelbart beskjed.

Funn fra ulykkene viser at det er flest dødsulykker på fylkesveiene, som gjerne er smalere og mer svingete enn de større europaveiene og riksveiene. Mange av ulykkene skjer også på veier med lav trafikk.

Dessverre viser dybdeanalysene at forhold knyttet til trafikanten, som høy fart, rus, uoppmerksomhet og manglende bruk av bilbelte og hjelm, ofte har noe å si for utfallet av ulykken.

– Det er viktig at vi hvert år tar ut læringspunktene fra dødsulykkene som har vært det siste året. Vi må tenke utenfor boksen og snu hver en stein og se på nye tiltak om vi skal få bukt med de dødsulykkene som er nå. Det er viktig at disse læringspunktene blir brukt aktivt inn i trafikksikkerhetsarbeidet, avslutter Byfuglien.

I 2024 omkom syv personer på veiene i Buskerud. Søndag 12. januar markeres Trafikkofrenes dag i Drammen med fakkeltog fra Bragernes torg og minnemarkering i Bragernes kirke kl. 16.

*Stortinget vedtok i 2001 en Nullvisjon. Dette er en visjon om ingen drepte eller hardt skadde i veitrafikken i Norge. I Nasjonal transportplan for 2022–2033 er det fastsatt et etappemål for utviklingen i antall drepte og hardt skadde.

Annonse