Spesialundervisning fremstår som et paradoks for mange av oss som ser dette i praksis, enten som lærere eller som tillitsvalgte. Først og fremst hører det ikke til sjeldenhetene at de sårbare barna som sliter, får spesialundervisning av assistenter, det vil si at spesialundervisningen ikke en gang gis av lærere med lærerutdanning. Barn som har fått vedtak om spesialundervisning har fått dette fordi de ikke har utbytte av ordinær undervisning, og trenger noen som har mer kompetanse og tid til å tilpasse undervisningen til deres behov.
Det er Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) som tilråder et timetall i en sakkyndig rapport. Vi har over flere år i Utdanningsforbundet erfart at mange rektorer føler seg tvunget til å gi færre timer enn tilrådningen på grunn av de økonomiske rammene i skolen.
Noen PPT rådgivere forteller også at de skriver flere timer, sånn at en reduksjon faktisk ender opp på et nivå på spesialundervisning som barnet trenger. I andre kommuner gis det så mange timer at de opplever tilflytning av elever med spesielle behov. Tanken om lik rett til utdanning hvor som helst i landet gjelder tydeligvis ikke for spesialundervisning.
En realitet, som lærere og rektorer ved norsk skole kjenner godt til, er at mange timer bortfaller i løpet av et år på grunn av sykdom, variasjoner i timeplan og behov på den enkelte skole. Ifølge en undersøkelse NRK har gjort er det i Norge sannsynlig at bortimot 1,3 millioner timer ikke ble gjennomført sist skoleår. Samtidig er det mange som heller ikke har oversikt over hvor mange timer som er avholdt, fordi det per i dag ikke finnes gode nok systemer til å fange opp dette.
Foreldre er avhengig av nok informasjon til å kunne reagere eller kreve at dette rettes opp, og dette krever at de må være på ballen. Du skal kjenne godt til egne barns rettigheter og stå på for å vite hva du kan kreve, etterspørre det tilbud som skal gis og at resultatet blir best mulig for barna sine.
I de verste eksemplene foreslår kommuneledelser kutt på 50 prosent i spesialundervisningen som økonomisk innsparing, men kommunen har ikke over natten fått 50 prosent færre barn med dette behovet. Så hvordan skal en slik innsparing foregå? Ansatte lander i en skvis hvor de må være lojale til sin arbeidsgiver, men også ønsker å informere foreldre om bortfall og manglende ressurser.
Det er et paradoks at det er de svakeste barna som oftest må ta til takke med lærere uten godkjent utdanning. Det er et paradoks at anbefalingene fra de sakkyndige i PPT blir vurdert opp mot budsjettet i skolen og ofte nedkortet. Det er skremmende at foreldre ikke automatisk får beskjed om timer som faller bort. Det er ikke minst talende at det faller bort 1,3 millioner spesialundervisningstimer og at mange skoler ikke har oversikt over hvor mange timer som faller bort.
Og dette for de alle mest sårbare barna. For de som trenger det mest.
Ulrik Falck og Karianne Bakken Yngling
fylkesstyremedlemmer i Utdanningsforbundet i Viken
FLERE SAKER
Vi må kjempe for bedre psykisk helse i skolen
Politisk forbrødring etter tøff budsjettstrid i Øvre Eiker
Toleranse: Vår viktigste investering for ungdommen