Det som imidlertid er gjenstand for bekymring og bakgrunnen for denne kronikken er hvordan feiringen utvikler seg og praktiseres. Jeg mener tiden er overmoden for en diskusjon om innhold og omfang. Konsekvenser og skjebner knyttet til noe som delvis er ute av kontroll, der unge mennesker utsettes for suggesjon, aggressiv markedsføring, sosialt press og en pengegalopp iscenesatt av profesjonelle firmaer som uerfarne ungdommer har små muligheter for å takle. Elefanten inntar rommet allerede fra start i videregående skole. To be or not to be.
De spiller på ungdommens frykt for å bli utelatt, være annerledes, ikke være en del av flokken og at det er vanskelig å gå motstrøms. Varene som selges inn er klær, låter, sanger, regi på arrangementer, budsjettoppsett, sjåførtjenester og ikke minst busser. Summeres dette snakker vi om betydelige beløp, og i overkant mye tid, som må være tilgjengelig for å delta i russefeiringen slik den praktiseres. Russeforberedelser er blitt et betydelig stressfenomen, som stjeler fokus.
Min tro er at i baklandet her sitter det fortvilte foreldre som ser hele bildet, knyttet til økonomi, rus, utenforskap, rulling, manglende eksamensforberedelser og elleville fester som gjennomføres på stadig nye kreative måter og alkohol byttes ut med cannabis og kokain. (statistikk fra ungdata)
Både som foresatt og praktiserende ordfører er det lett å ta til bekymring, da det er våre flotte ungdommer som ligger i potten i dette relativt ubarmhjertige spillet. Slik det er regissert kan det som skulle vært samhold og lutter glede, fort bli snudd til noe ganske annet.
Russen skal ha sin plass inn i våren etter endt lang skolegang, men det koker ned til hvor og hvordan.
Det er på tide at både foreldre, skoleledelse, politikere og ikke minst russen sjøl må ta et eierskap til denne problemstillingen / utfordringen og i felleskap finne en farbar vei ut av uføret. Det som imidlertid gjør at en slik diskusjon stopper opp er at alle de aktuelle aktørene som jeg nevner sitter og ser på hverandre, uten at det skjer noe nevneverdig. Jeg tror mange er inne i disse tankerekkene.
Vi som kommune kan kanskje legge til rette for et sted der russen kan være, men når en veit at det snarere handler om 3.000 enn 300 deltagere, et ukjent antall busser, og at lydnivået passerer fort 100 decibel sliter vi, med nabolag og miljøbelastninger. Vi har erfaring.
Noen bør kunne vedta at russefeiring skal foregå etter at eksamen er avsluttet, det er det logiske tidspunktet.
Noen bør kunne legge begrensninger på aggressiv markedsføring fra profesjonelle firmaer som målretter retorikk og tilbud angående innhold i russefeiringen, så tidlig i løpet som mulig.
Noen bør kunne se på regler rundt russebusser, som ofte går på utenlandske skilt og kjører i ly av et kabotasjeregelverk. Bussen er blitt svaret på om du er innafor eller utafor, om du har økonomisk evne eller ikke. Om du er med på festen eller ikke.
Ledelsen ved videregående skoler bør kunne mene noe om hvordan dette skal foregå, da det for ofte, får konsekvenser for skoleutbytte og eksamen for stadig fler, og følgelig påvirker dette hvilken kvalitet skolen produserer. Skoler blir ofte målt på eksamensresultater og graden av utenforskap.
Foreldre i fellesskap bør kunne samle seg og mene noe kollektivt om dette, men jeg tror arenaen for dem mangler. Et felles møtebord på tvers av kommuner mangler.
Elevene sjøl gjennom elevrådene bør hjelpes til å ta en diskusjon rundt dette. Jeg registrerer tilløp til kritiske røster fra enkeltpersoner som står midt oppe i det, men gruppepress og den kompakte majoritet er avgjort en utfordring.
Som alle forstår er dette bildet brokete og ikke enkelt. Mye av dette foregår lovlig og det går bra med veldig mange, men sosiale og økonomiske konsekvenser er der og jeg tar til orde for at vi bør tåle en diskusjon rundt dette temaet. Det bør skapes en arena hvor mange av de aktørene kan samles, og om mulig finne en fellesnevner for når og hvordan russefeiring skal foregå i dette landet.
Russefeiring startet før min tid, som noe snilt og lite, som gjaldt bare noen få. Nå innbefatter det langt på vei hele ungdomskullet for året og etter min mening tar for stor plass både i sinn og skinn.
Utfordringen ligger i hvor ansvaret skal plasseres. Om det er politikk, skolelederskap, bare russens eget eller kun et foreldreansvar. Min tanke med å løfte dette er at sannsynligvis ligger løsningen for å endre på dette i en kombinasjon og samarbeid mellom alle disse aktørene.
Det fins et nettverk blant ordførere rundt meg, og jeg vil løfte dette inn der. Viken fylkeskommune som skoleeier bør ha interesse av dette, så også foreldre og russen sjøl. Vi må skape en arena hvor vi kan ha en ærlig og oppriktig diskusjon om når og hvordan endt skolegang på videregående skal foregå i dette landet.
Ordfører på Øvre Eiker
Knut Kvale
FLERE SAKER
Vi må kjempe for bedre psykisk helse i skolen
Politisk forbrødring etter tøff budsjettstrid i Øvre Eiker
Toleranse: Vår viktigste investering for ungdommen