Kan livet til sjøs gi ungdom som har falt utenfor mer mening i livet?

– Jo høyere, desto morsommere! «Eric» elsker å klatre i masta. Sommeren 2022 var han på sitt andre tokt med seilskuta Christian Radich. Han tilbragte én hel måned til sjøs og er for lengst blitt kjent blant de 40 andre ungdommene om bord for sine klatreferdigheter og nerver av stål.

Var det opp til ham, skulle han seilt i månedsvis, forteller «Eric». Det til tross for hardt arbeid, nattskift, sjøsyke og nærmest ingen alenetid. Tiden om bord i seilskuta har nemlig snudd opp ned på tilværelsen hans.

– Før det første toktet satt jeg bare på rommet mitt. Jeg klarte ikke å snakke med andre mennesker. Jeg ville ikke engang møte dem. Etter to uker med seiling fikk jeg endelig tatt i bruk stemmen igjen og snakket med folk. Det var som om noe klikket på plass, forteller «Eric» og knipser med fingrene.

Terapi i det blå
«Eric» er ikke den unge matrosens egentlige navn. Han er anonymisert i forbindelse med et forskningsintervju.

Målet er å undersøke effekten av programmet han har tatt del i, Windjammer, et opplegg for barn og unge som står i fare for å falle utenfor arbeidsliv og utdanning.

Ideen om å tilbringe tid på havet for å vokse som person, er på ingen måte ny. På 1940-tallet begynte bevegelsen «Outward Bound» å tilby fire ukers seilas til amerikanske ungdom som en måte å bygge karakter på.

Senere har mange av de samme prinsippene blitt videreført både i skog og fjell.

– Det er blant annet herfra det vi i dag kjenner som friluftterapi har sitt opphav, forklarer Gunvor Marie Dyrdal.

Hun er psykolog og førsteamanuensis ved Institutt for helsevitenskap på NTNU i Gjøvik. Sammen med kollega Helga Synnevåg Løvoll har hun ledet forskningssamarbeidet med Windjammer.

Selv om det er forsket mye på friluftterapi tidligere, mener Dyrdal at det fremdeles mangler viktige brikker i vår forståelse av effekten av slike program.

– En ting er at det er gjort lite forskning på friluftterapi spesifikt i det blå elementet, altså til sjøs. Hvilken rolle mening med livet spiller inn er også dårlig forstått, forklarer hun.

Meningen med i livet
– Mening er en viktig ingrediens i alle menneskers liv. Men det er ekstra viktig for ungdom. Ungdomstiden er en sårbar periode for mange, preget av vanskelige spørsmål som har med identitet, verdier, utdanning og uavhengighet å gjøre, forklarer forskeren.

– Mye forskning viser at det å ha en følelse av mål og mening er spesielt viktig i denne perioden. Da er det nærliggende å tro at mening også spiller en helt avgjørende rolle for ungdom i faresonen, sier Dyrdal.

Hun er opptatt av å gjøre et skille mellom det store og litt overveldende spørsmålet om meningen med livet og den mer håndgripelige rollen mening spiller i livene våre.

Det er det sistnevnte hun her er mest interessert i. Dette perspektivet er mindre passiviserende og oppmuntrer til en følelse av å være mer i kontroll over eget liv, mener hun.

– Når vi snakker om mening som noe vi skaper, i stedet for noe abstrakt som finnes der ute og må oppdages, har vi plutselig litt mer kontroll over livene våre.

– Det oppmuntrer dessuten til en viktig nysgjerrighet på seg selv: Hvem er jeg? Hva er jeg flink til? Hva er viktig i livet mitt? Mange har aldri hatt anledning til å stoppe ordentlig opp og stille disse spørsmålene. De gjør kanskje bare det foreldrene deres gjør eller det de tror samfunnet forventer av dem, sier psykologen.

Anledning til å tenke over slike ting får imidlertid ungdommen som reiser på tokt med Christian Radich, antyder forskningen hennes.

I samme båt – på godt og vondt
Ungdommen som deltar på Windjammer-tokt er gjerne rekruttert gjennom Nav eller Oppfølgingstjenesten. Enkelte har også meldt seg på selv via prosjektets egne nettsider.

Når de ikke er ute og jobber på et av de to daglige firetimersskiftene, sover de, spiser eller oppholder de seg i det trange oppholdsrommet under hoveddekket – kalt banjeren.

– Godt samarbeid er helt avgjørende ikke bare for å leve om bord på en seilskute, men også for å operere den, forteller Dyrdal.

Bare noe så grunnleggende som å heise seil krever kraften fra flere mennesker.

– De må dra i takt, og alle som utfører oppgaven vet at det jeg gjør nå, det er viktig for hele mannskapet, for hele skuta. På den måten blir betydningen av arbeidsoppgavene dine veldig synlig.

– Det samme gjelder forventningene fra dem rundt deg. Til forskjell fra mange andre sammenhenger ellers i livet, er det på sjøen ingen steder å gjemme seg eller å rømme til. Vi er rett og slett i samme båt – på godt og vondt, sier forskeren.

Slik sett er det kanskje ikke så rart at det sosiale aspektet om bord i seilskuta trådte fram som et av de fire viktigste temaene for intervjuene, og helt avgjørende for hvor mye deltakerne fikk ut av toktet.

Det å akseptere seg selv, lære praktisk sjømannskap og å være åpen for hva opplevelsen har å by på, var andre viktige aspekter.

Post-seilas-depresjon
I tillegg til intervjuer har forskerne innhentet psykologisk og demografisk data fra deltakerne ved hjelp av digitale spørreundersøkelser både fra før og etter toktet:

Ved å sammenligne disse med resultatene fra den nasjonale undersøkelsen Ungdata, fant forskerne ut at Windjammer-deltakerne før toktet opplevde tilværelsen som mindre meningsfull enn ungdommer flest.

Mer overraskende er det kanskje at meningsfølelsen deres sank lavere enn den i utgangspunktet var i etterkant av de fire ukene til sjøs.

Betyr det at seilasen bare gjorde vondt verre?
– Intervjuene tyder på at toktet hadde en positiv virkning på deltakernes opplevelse av seg selv og livene sine. De forteller blant annet om en følelse av å være mer i kontroll, og en opplevelse av at tilværelsen har en tydeligere retning, sier NTNU-forskeren.

Når oppfølgingsdataen likevel antyder en lavere opplevd mening i livet blant deltakerne i etterkant av seilasen, tror hun det kan skyldes at de har fått smaken på en annen tilværelse.

– Kontrasten kan nok fort bli stor for mange når de kommer hjem igjen. Kanskje har de fått øynene opp for nye muligheter og oppdaget nye sider ved seg selv i løpet av toktet, og så har de ikke helt fått tid til eller klart å gjennomføre de nødvendige endringene for å dra nytte av disse innsiktene i ettertid, sier Dyrdal.

For endring tar tid. Denne hypotesen skal de nå teste om holder vann.
– Hittil har vi kun sett på oppfølgingsdataen fra tre måneder etter toktet. Når vi nå går i gang med å analysere oppfølgingsdataen for seks og tolv måneder, vil vi sitte igjen med en enda bedre forståelse for hva fenomenet beror på, sier Dyrdal.

Den observerte nedgangen etter hjemkomst kalles i seilmiljøet for «PSD» eller «post-seilas-depresjon», og beskriver den tomheten som kan oppstå når de kommer hjem etter uker på sjøen.

Avgjørende å følge opp
For det er ikke bare for en tremastet fullrigger det er krevende å gjennomføre større kursendringer.

– Alle forteller vi historier om oss selv. Disse historiene er med på å definere vårt opplevde handlingsrom. Forteller jeg meg selv at jeg er en sjenert person som ikke tør å ta ordet i en forsamling, så kommer jeg heller ikke til å gjøre det, forklarer Dyrdal.

Nå antyder altså forskningen at omstendighetene om bord i Christian Radich kan legge til rette for omskrivingen av slike fortellinger. Det kan på sikt åpne nye mulighetsrom, sier psykologen.

– Men det tar tid. Derfor er det så viktig hva ungdommen kommer tilbake til etter toktet, at det faktisk står noen der klare til å følge dem opp og hjelpe dem å bygge videre på det de lærte om seg selv under seilasen.