KRONIKK: Det dør flere unge av selvmord enn av korona

Annonse

I 2020 fikk vi en handlingsplan for selvmordsforebygging uten finansielle muskler der over 20 prosent av tiltakene skal «vurderes».

Hvor mye er et liv verdt?
Den siste tiden har vi sett ukentlige oppslag om selvmord som beveger, opplyser og kan bidra til å dytte selvmordsfeltet videre inn i en virksom, praktisk politikk. Det er på tide. Nå må vi begynne å snakke om hvor mye et liv er verdt og hvorvidt vi som samfunn vil bruke de pengene.

Annonse

Det dør flere unge av selvmord enn av korona. Begge deler må forebygges, og innsatsen må vise at den kunnskapen er integrert i tiltakene. En tredel av landets barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker, og i 2019 tok 148 unge under 30 år livet sitt. Det tilsvarer én hver tredje dag. Bak disse tallene ligger det enorme personlige lidelser og pårørende som opplever at livet imploderer.

Vi vet mye om hva som hjelper
Det er en dobbel tragedie når vi ikke klarer å fange opp og hjelpe unge mennesker og møte deres behov på en virksom måte. For vi vet mye om hva som hjelper. Det er et styringsvalg å ikke ta virkemidlene tilstrekkelig i bruk.

Vi har solid kompetanse på feltet, en stadig bedre oversikt over risikogruppene, en samhandlings-verktøykasse og felles tverrpolitisk vilje for å få ned de høye selvmordstallene – så hvorfor uteblir fremgang på feltet?

Hva skal til?
En av hovedutfordringene er kvaliteten i tjenestene. Generelt må vi øke kunnskap om symptomer på depresjon og hva som hjelper – særlig hos gutter og menn, som er overrepresentert i statistikken. Vi må jobbe med ungdommer og unge voksne for å komme tidligere inn med forebyggende tiltak.

Vi må innrette mer målrettet innsats for å fange opp mennesker i livskriser og vanskelige livssituasjoner over tid. Og vi må spisse innsatsen mot risikogruppene. Bedre samhandling på alle nivåer er helt nødvendig for å få det til. Spesielt må vi erkjenne hvordan koronaen rammer unge mennesker og møte behovene deres med konkrete strakstiltak.

Krisetilstander og psykisk helsekrise
Koronaen og de ulike smittevernstiltakene har utløst en psykisk helsekrise for en stor gruppe av dagens unge, og mange opplever et fravær av beskyttelsesfaktorer og økt risiko som isolasjon og håpløshet.

Hvis vi skal forebygge for en økning i antallet selvmord i denne gruppen må vi legge en plan for hvordan vi kan hjelpe de som sliter og forebygge for alle de andre. Spesialisthelsetjenesten varsler om krisetilstander og sprengt kapasitet.

BUP ved Oslo universitetssykehus har aldri fått inn så mange barn med behov for hjelp for alvorlig spiseforstyrrelse før, og knytter utviklingen til isolasjonen som fulgte den forrige skolenedstengningen. Det er flere henvisninger, mer alvorlig sykdom og pasientene ser ut til å være yngre enn før.

Sikkerhetsnettet må bli tettere
Vi vet at når symptomene dempes så skrives pasientene ut for å ta av for den enorme økte etterspørselen. Da går de unge glipp av en viktig helende dimensjon; tid. Det er forpliktende relasjoner som redder liv, og det tar tid å etablere tillit til noen.

Hastverket og svingdøreffekten kan frarøve barn og unge som trenger det denne forebyggingseffekten. Allerede før pandemien var det rift om plassene i psykisk helsevern.

Vi frykter at behovene blir enda større fremover. Blant de som fra før hadde det vanskelig rapporteres det om høy grad av symptomforverring, og koronaen er en mulig sårbarhetsforsterker for alle unge.

Så langt er det for tidlig å si hva som blir utslagene på selvmordstallene, men vi er bekymret. Nå må vi veve et tettere sikkerhetsnett der intensiverte og finansierte strakstiltak settes inn for å redde liv i dagens prekære situasjon.

Tove Gundersen
generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Annonse