Da Queen kom til Hokksund

To fantastiske show, hvor ungdommer fra Eiker-distriktet, med selskap av noen menn i sin beste alder, bød på låter fra Queens svært så rikholdige katalog.

Det er synd, men dessverre sant; det hadde vært plass til flere i salen begge dager. Men, det var i hvert fall godt over halvfullt begge dager. Og det ble et minne for livet å være der.

Publikum kjente ikke sin besøkelsestid. Det er en av mine konklusjoner etter helgens to forestillinger i Hokksund. En annen konklusjon er at lørdagen var ellevill, søndagen spinnvill.

Det var to fantastiske forestillinger med fantastiske talenter og deltakere. Sangere, blåsere og band var superklare og leverte varene. For å si det mildt. Og med tanke på at prosjektet hadde avspark for et halvt år siden endte det smått utrolig.

Så satt ut av hva jeg opplevde denne helgen var jeg at jeg mandag måtte legge turen innom konsertlokalet. Hvorfor det tenker du kanskje.

Jo, for å se en tom scene, en tom tribune og et rom som var musestille. Det sa meg enda litt mer om hva jeg opplevde i helgen. Scenen var rigget ned. Det samme var miksepulten for lyd og lys og PA-anlegget.

Tablåene var fjernet, motorsykkelen til Per Håkon Sundet som jeg ikke hadde sett på en menneskealder likeså. Det samme med tråsyklene som ble brukt under låten «Bicycle».

Ungdommene i tettsittende rockeklær eller i store kostymer, lagd for anledningen var borte. Det var kort sagt helt tomt. Helt tomt. Fabian E. Holmen satt ikke lenger på motorsykkelsadelen og spilte bass. Hverken med bassen på magen eller bak på ryggen.

Først da gikk det egentlig opp for meg at det var over nå. At det ikke var mer…

Det slo meg at Ola Nordli Johansen hadde skrudd lyd på Queen for siste gang i Hokksund. Queen prosjektet med denne flotte gjengen er over for nå. Jeg skriver «for nå», i håp om mer… i håp om en reprise.

For jeg blir gjerne med Thea Bergan Bjerke og Andreas Rasmussen til «Barcelona» igjen. Lørdag fikk jeg gåsehud og søndag måtte hånden opp i øyekroken. Og etter Theas fremførelse av «Innuendo» på søndag tenkte jeg at her er muligens en fremtidig musikalstjerne på scenen.

Det blir på en måte litt feil å trekke fram enkeltpersoner og prestasjoner i en sånn sammenheng. Avhengig av smak er det også. Men det jeg kan si, som gjelder alle: For en gjeng, for en innsats, for en glød, for en innlevelse og for en innsats av alle.

Takk til Petter Anthon Næss som tror på ungdommen og satser på dem på slike prosjekter. Det skapes minner for livet for deltagere og publikum. Også for den delen av publikum som ikke hadde noen på scenen. Jeg er en av dem. Og jeg snakket med flere likesinnede som sa at dette var magisk.

En av de som var på scenen er en mann i sin beste alder. Noen ungdom er han jo ikke lenger, Rolf Øyvind Hæg. På sett og vis var han vel «leid inn» for å ta seg av kompbandet. Et band som låt så tight at det gikk kaldt nedover ryggen på meg flere ganger. Og med seg på scenen hadde han sønnen Benjamin.

På spørsmål om hvordan dette hadde vært, sier Rolf Øyvind at det har vært gøy og at det har vært et utrolig morsomt prosjekt å være med på. Men også at det er utfordrende med så mange folk på scenen samtidig. Han sier også at det hele har vært krevende, og at han fikk seg noen overraskelser når han skulle lære seg låtene. Det er mye som skjer i arrangementene fra PAN.

10 år gamle Oliver Strehlin – er et funn for en enhver scene – med sin utstråling og sin stemme. Sjelden har jeg sett en 10-åring med større glede av å være på en scene. Og han gir oss ikke bare gleden av at han er der. Han har noe å bidra med. 10 år gammel. Han kom, han så, han vant. Han eide scenen!

Utgaven av «Hammer to Fall» på søndag var spinnvill og duetten «Love of my life» med Malin Rasmussen på lørdag var magisk. En ung herremann det blir spennende å følge.

Når vi er inne på unge herremenn så kommer jeg heller ikke utenom den elleve år gamle gitaristen Benjamin Ruud Hæg. Han serverte deilige fills og riff underveis i låtene. I tillegg fikk vi noen flotte soloseanser.

Det vil føre oss altfor langt avsted å gå gjennom de 25 låtene som ble spilt. Jeg har som åpningslåta i annet sett «Bohemian Rhapsody» sånn rundt regna 50-års jubileum i år som fan av Queen. Bohemian Rhapsody kom i 1975. Jeg fikk øynene opp for Queen i 1974.

Da var de oppvarmingsband for Mott The Hoople. Hvem huskes best nå?

Faderen ble for øvrig litt fortvila da jeg jeg rammet inn en plakat på ca. 2×2 meter med gulvlister på veggen. Men det ble stilig da. Skikkelig bra ble det. Akkurat som Queen.

Akkurat som showkonserten «We Will Rock You».

Og det ble et minne for livet. Det ble faktisk to. Jeg er glad jeg var lørdag, jeg er glad jeg var der søndag. Lørdagen var ellevill. Søndagen endte spinnvill. To minneverdige dager.

Jeg takker alle de involverte for opplevelsene dere ga meg og resten av publikum!

Tekst og foto: Tor Kenneth Talmo